Vel, tegningene var i hus, og byggingen skulle begynne. Den anbefalte måten å skjære ut delene på, er å lime tegningene på platene, og skjære etter strekene med stikksag. Jeg syntes det var litt brutalt, og valgte heller å lime tegningene på en kraftig papp, og skjære dem ut til maler. Dermed hadde jeg muligheten til å justere litt før jeg skar, og malene er intakte etter bruk. Det kan komme godt med når reservedeler skal lages - eller jeg finner det for godt å lage en ny bil...

En Land Rover Serie II er bygget på ramme, med et karosseri i aluminium og stål boltet oppå. En Toylander II bygges i fuktbestandig kryssfinèr eller MDF, og er selvbærende. Jeg var en stund i tvil om jeg skulle velge MDF eller kryssfinèr. Begge materialene har omtrent samme vekt og pris, men kryssfinèr er sannsynligvis noe sterkere. MDF er derimot enklere å jobbe med, og lettere å få fin finish på. Valget falt på MDF.

Det går med litt over en plate à 120x240cm for å lage èn bil. (Jeg tipper man kan lage 3 biler av 4 plater). A skjære ut delene tar et par kvelder. Delene skrus og limes sammen med 19x19mm lekter. Ting passet overraskende bra ihop, og hele karosseriet er laget på en sånn måte at det blir veldig stivt og solid.

Jeg fulgte i det store og hele anvisningene da jeg bygde karosseriet. Noen små justeringer ble gjort underveis, slik som å bruke flyfinèr i stedet for aluminium på den buede delen av framskjermene, og å lage seteryggen nedfellbar slik at voksne kan kjøre.

Det blir ikke mye moro med en kassabil dersom den ikke har hjul. Å få tak i passende hjul skulle vise seg å bli en liten utfordring. Det trengs hjul med en diameter på ca 40cm, med 8"x2-2,5" felger. Siden bilen er forholdsmessig tung, så trengs det også skikkelige hjullager. Glidelager ville slites veldig fort.

Han som selger tegninger til Toylander har også hjul til salgs. Disse er ikke ueffent priset, og jeg vurderte sterkt å handle hos ham. Problemet viste seg å være frakt. Royal Mail skulle ha godt betalt for å trille et sett med hjul over Nordsjøen. Faktisk så godt at det ville spist opp hele kassabilbudsjettet. Alternativer måtte finnes.

I gangen på jobb står den en gul tralle. Den hadde perfekte hjul. Neida, jeg knabbet ikke hjulene fra tralla - det hadde vært litt for åpenbart. Men, det stod Trallnor på den. Med bittelitt hjelp fra Google, så viste det seg at Trallnor holder til bare et par jorder fra jobb. En dag, i lønsjen, tok jeg meg en tur bort. Etter å ha blitt vist om i fabrikken, kom vi til lageret av hjul. Utvalget var stort, men de hadde ikke hjul med offroad-mønster. Jeg endte opp med fire heavy-duty trillebårhjul. De hadde kulelagre og skikkelig stålfelg. Forhåpentligvis kan jeg få tak i dekk med grovere mønster på et senere tidspunkt.

Byggeanvisningen har forslag til hjuloppheng. Dette er av enkleste slag. Stiv bakaksling og framhjulsoppheng av kjerretypen. I tillegg er det skissert et forslag til framhjulsoppheng med fjæring.

Som tidligere bilinteressert så fant jeg dette litt slapt. Byggeanvisningen anbefalte Ø 25mm rør som hjulakslinger. Siden trillebårhjulene hadde hull til 18mm aksling, så valgte jeg heller en Ø 20mm kompakt aksling. Selvsagt i rustfritt, syrefast stål. Akslingen ble dreid ned til 18mm i endene, med M16 gjenger på "tuppen". Sentermutter er en selvfølge i Formel 1 - ungene kan jo ikke ha noe dårligere.

Jeg økte sporvidden med 50mm og senket opphenget med 25mm i forhold til tegningene. En Land Rover har høy bakkeklaring og smal sporvidde. Dette er bra for kjøring på engelske sauestier, men jeg ser ikke for meg at Toylanderen skal så mye offroad. Iallefall ikke med vilje. Derfor prioriterer jeg stabilitet og kjøreegenskaper.

Framme var det rom for mere forbedringer. Hjulopphenget i tegningene er ment å være solid og enkelt å lage. Jeg ønsket å lage et oppheng som gav bedre kjøreegenskaper, men samtidig var like solid og rimelig enkelt å bygge. Skissene til fjærende oppheng var et greit utgangspunkt. (Jeg har enda ikke fått tak i passende fjører. Kjenner du noen som har fjører med 19mm innvendig diameter liggende, så ta kontakt.)

Den første justeringen var å vinkle fjørbeinet slik at bilen fikk positiv King Pin Inclination. Dette gjør at hjulene vris om et punkt midt i slitebanen når man vrir på rattet. I tillegg blir styringen til en hvis grad selvopprettende. Det er en god ting.

Neste punkt på lista er vinkelen på styrearmene. Når disse står parallelt, så vil begge framhjula svinge like mye når man vrir på rattet. Men, når en bil kjører i sirkel, så er avstanden fra sentrum av sirkelen til framhjula ulik. Dette betyr at hjula ideelt sett skal ha forskjellig vinkel. Ackermanns prinsipp beskriver hvordan styrearmene skal vinkles for å oppnå at hjulene svinger "riktig".

Sporvidden framme er også økt med 2" og bilen senket 1" på samme måte som bak.

Overføringen mellom rattakslingen og styrestag er i dag av trøbil- eller gocarttype. Det vil si at det sitter en arm direkte på rattakslingen. Maksimalt rattutslag fra full sving høyre til full sving venstre er dermed en halv omdreining. Greit nok på en gocart, men veldig lite Land Rover-aktig. Jeg ønsker å få laget en form for utveksling slik at det iallefall er to omdreininger på rattet mellom endestoppene. Dette er dog ikke en prioritert sak, og får vente til jeg kommer over en liten tannstang eller styresnekke.

Det var fra starten av meningen å ha instrumenter i bilen. Speedometer og "tankmåler". Tankmåler for 24V batteri er lett å få tak i - golfbiler, el trucker etc har slike, og de florerer på eBay. Speedometer er vanskeligere.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke signalet fra en tachogenerator på motorene for å drive et analogt voltmeter i dashbordet, og "kamuflere" voltmeteret som speedometer. Det finnes ganske godt utvalg i 2" instrumenter som kan brukes. Imidlertid har det seg sånn at jeg tydeligvis har havnet opp i en konkurranse med den andre Toylandereieren i distriktet om å kjøre lengst i løpet av sommeren. Da trengs kilometerteller i tillegg.

Den enkle løsningen på speedometer og kilometertellerproblemet er en sykkelcomputer. De viser både hastighet og tilbakelagt distanse. Og mye annet som noen sikkert liker å vite. Problemet er at digitalt speedometer på en modell av en 1958-model ikke er særlig autentisk. En mulighet er å gjemme sykkelcomputeren i batterirommet på bilen, og bare bruke det til å dokumentere distanse.

Etter å ha gått noen runder med meg selv, valgte jeg å gi autentisiteten på båten. Handlet en Sigma 500 sykkelcomputer på Claser'n og et 2" amperemeter på Biltema. Amperemeteret ble sløyd med Dremel, all innmaten gikk i bosset.

Sykkelcomputeren har èn knapp som må kunne betjenes. I tillegg til hastighet, kan den vise bl. a. tilbakelangt distanse i dag, tilbakelagt distanse totalt og klokke. Denne knappen vil jeg ha tilgjengelig som en knapp på dashbordet. Dermed måtte jeg inni den og lodde på ledninger. Den var ikke laget for å kunne åpnes. Dremelen måtte fram igjen, og jeg fikk skåret vekk den delen av huset som var rundt knappen slik at jeg kom til printkortet med loddebolten.

For å få sykkelcomputeren til å passe inni instrumenthuset fra amperemeteret, gravde jeg fram en plate pleksiglass og skar ut en sirkel med diameter 50mm. I denne sirkelen skar jeg igjen ut en åpning på størrelse med skjermen på sykkelcomputeren, og lakkerte plata silkematt svart. Sigmaen ble limt til baksiden av plexiglassplata, og hele sulamitten plassert inni instrumenthuset. Så var det bare å sikre med noen dråper lim, og... ferdig!